Ungene, kan de gå?
Det korte svaret er... JA!
Min erfaring er at ungene tåler distanser og stigninger som selv vi godt voksne synes er slitsomme, bedre enn oss!
Ungene har en restitusjonstid på ca 2 sek :) De kan uttrykke at de er dødens slitne i 1 sekund, og så løpe videre i det neste. Hvorfor? Forklaringen er forbløffende enkel, det er noe som de har interesse av, som gjør at de løper videre.
Det i mente. Hvordan får man da en 7 åring eller 10 åring (bruker mine egne unger som eksempel her) til å gå en lenge tur, gjerne med litt høydemeter, uten å "tryne" før man er gått 50 meter?
Motivasjon er en million ganger viktigere enn å prøve å vurdere hvor langt et barn kan gå! (selvfølgelig innen rimelighetens grenser). Foreldre har en tendens til å undervurdere barnets kapabilitet, uten å egentlig se hva et barn er kapabel til. Jeg også tenkte i den retningen.
Nei, barnet greier da ikke dette, det blir for langt... barnet begynner å sutre... da er det slitent! Er barnet egenlig slitent? Eller har det fått for lite motivasjon fra den som går med barnet, og skal være den som backer opp barnet, når det blir litt kjedelig, eller litt bratt?
Det jeg har merket, etter litt trening... er at at motivasjonen, og det å "skryte" av barnet, gir utrolig mye!
Ja, greit, på en tur på 10 km pluss.. så vil veldig ofte den første kilometeren, blir sutrete og tøff... men, så snur det... !
På resten av turen, så har ungene mine løpt fra meg! Da er det jeg som henger etter.
Hvordan gjør jeg det?
Det er ikke så vanskelig. Å gå kan de, de har energi som vi som pusher x, kan drømme om! Det de trenger, er den motivasjonen som vi som voksne kan gi. Ungene vurderer situasjonen ut fra hva som er status akkurat nå. De klarer ikke å porsjonere ut over tid, i hvert fall ikke uten litt trening. Vi voksne kan gi de den veiledningen de trenger, basert på erfaringer. Etterhvert vil også barnet bli flinkere til selv å vurdere turene / porsjonere ut energien :)
Et eksempel er vår tur opp til Seteren i Kvanndal. 1800 trappetrinn, bygd av sherpaer. Blytungt i utgangspunktet.
En unge som løper oppover der, vil ganske snart gå i stopp! Da kan vi si, ikke så fort vennen, det er et stykke igjen. Nå går vi litt saktere, så greier vi å gå hele veien opp! Det var akkurat det jeg gjorde.
Det har faktisk resultert i at guttungen, som bærer mindre enn meg (naturlig nok), stopper opp, og spør, kommer du pappa! Han har skjønt det!
Så til de som mener at ungene ikke kan, og derfor dropper turer, tenk gjennom dette. Ungene hadde sannsynligvis gått fra dere voksne ganske raskt, det er faktisk vi voksne som er fort er litt for bedagelige.
Helt i fra barnehagen, så løper ungene kilometervis! De er som små duracell-batterier!
Det vi voksne må passe på, fremfor å ta fra ungene turene, er å porsjonere utover energien! Så de ikke brenner av alt med en gang! Akkurat det samme som vi gjør når vi selv går turer. :)
Stikkord.
Mye skryt! Dette greier du! Du er flink! Nå er jeg imponert! Steike du er god! osv. Mikropauser (30 sek), pauser med raske knekkebrød, Drikkepauser, alt funker! Sammen med skryt, for at de faktisk har vært flinke. Og en voksen stemme når det trengs, for sutring forekommer. Det må man på en fin måte prøve å unngå :)