Mindsettet

Når vi nå har fått "landet" turen, og slappet av i noen dager, så gjør man seg noen refleksjoner rundt turen, utenom det rent fysiske. Etter en prat med en tante som er vel bevandret på langturer både her og der, så er det en del punkter rundt motivasjon med mer, som er interessant å nevne.

Nå var ikke turen vår noen ekstrem ekspedisjon som sådan, men allikevel, så var den heftig nok for meg og guttungen, som ikke er super-trent for slike turer.

Motivasjon er jo en viktig faktor på en slik tur. Til tider kan motivasjonen være vanskelig å holde oppe, ettersom timene går, sekkene blir tyngre og tyngre, man kjenner det mer og mer i beina, og det går saktere og saktere bortover mot hytta eller målet man ser langt der borte.

Vi hadde på denne turen utrolig flaks med været, det var fin temperatur og ikke noe nedbør. Etterhvert begynte det å bli varmere i været, og det var noe vi merket på kroppen.

Det var noen etapper som var i overkant lange, i hvert fall i form av tidsbruk.

Jeg gjør meg noen tanker om hva vi gjorde for å motivere oss selv til å fortsette frem til hver enkelt hytte og hele turen.

1. Vi hadde et felles mål, det var å gå hele turen i løpet av oppsatt plan.
2. Hver dag, så snakket vi litt om dagens etappe. Distanse, stiging, kompleksitet på etappen.
3. Vi tok mange små pustepauser hvor vi gjerne snakket litt om distansen vi hadde tilbakelagt.
4. Vi snakket også om utsikten vi så til enhver tid, vi prøvde å nyte utsikten.
5. Vi skrøt av oss selv når vi kom frem til hyttene hver dag.

Det jeg tror er veldig viktig, som voksen, når man har med seg barn på tur, er å gjøre det på barnets premisser. MEN, når man går en slik tur, så er det også viktig å faktisk være godt nok forberedt.

Dersom man skal greie å gjennomføre hver enkelt etappe, i henhold til planen, så er det viktig at alle (meg og guttungen i dette tilfellet) er forberedt på hvordan dette vil bli, og hva som må til for at målet skal nås.

Det nytter ikke å legge ut på en slik tur uten noen form for forberedelser. Vi trente mye i forkant, både med og uten sekker. Forskjellige distanser, varierende varighet på treningsturene.

Jeg prøvde hele tiden å fokusere på det positive, selv om vi var slitne og blodsukkeret var i bånn. Ikke alltid like lett å hente fram den positive kommentaren, men det gikk :)

Selvfølgelig, noen ganger, så må man være realistisk, og f.eks si at vi kan ikke stoppe og sette oss ned her, 2 km før målet, vi måtte fullføre, men med små pauser så gikk det greit.

Skal ikke påstå at vi var superblide og gikk og smilte strålende hele veien, men vi kom i mål hver dag, med humøret i behold.

Mye skryt av guttungen ble det også, men det mener jeg var helt nødvendig, og absolutt på sin plass. For i min øyne, så er det helt klart en prestasjon at han går hele Hardangervidda med en såpass tung sekk!

Gjør jeg meg noen tanker om ting vi kan gjøre før neste del-ekspedisjon til neste år? Ja, helt klart.

Vi kan, der det er mulig, ta treningsturer på de faktiske etappene vi skal gå til neste år. For eksempel to-dagers turer med en overnatting. Dette for å gjøre oss mer kjent med det faktiske terrenget vi skal gå i.

Dette fordi man kan planlegge så mye man vil i Excel og med AI hjelp, men det faktiske terrenget vi alltid kunne overraske, noe det til dels også gjorde over Hardangervidda. Vidda er i hvert fall ikke flat!

Vi kan nok få i oss litt mer næring i løpet av dagen, slik at vi greier å holde blodsukkeret litt høyere enn hva vi gjorde i år.

En viktig faktor, som også gjelder videre fremover, er å motivere oss selv i forkant av turen. Det gjorde vi i år, og det må vi også gjøre videre fremover. Vi bør fortsette å planlegge turen som helhet, og hver enkelt etappe, gjerne i enda større grad, slik at overraskelsene blir færrest mulige.

En annen viktig ting er den totale belastningen både fysisk og psykisk, når vi går mange dager på rad, noe treningen aldri fullt ut vil kunne gjengi fullt ut. Det vi merket, som var gøy, var at på dag 3, så virket sekken lettere, selv om den i praksis var like tung. Kroppen bruken noen dager på å "skjønne" at nå er vi på tur. Kroppen må også venne seg til å være på langtur :)

Det er også utrolig viktig å virkelig slappe av, når man er kommet i hus / telt, etter endt dags-etappe. Det er forsåvidt ikke så vanskelig egentlig, men det er viktig å ha fokus på det allikevel.

Vi skal også ta nok en gjennomgang (har blitt mange av de), av innholdet i sekkene, for å redusere vekt. Vi bærer fremdeles på for mye unødvendige ting og tang :) PS. det er like før jeg klipper av de hvite kantene på kartene vi har med, og knekker tannbørsten i to :)